Mikrofinans som en livline for mange gründere i Øst-Timor

Å ankomme Øst-Timor er en opplevelse som setter fantasien i sving. Fra Indonesia er det bare en times flytur til den lille hovedstaden Dili. Du flyr over et klart, blått hav, og av og til kan du skimte en atoll eller en frodig, vulkansk øy gjennom vinduet.

Ved ankomst skjønner du straks at dette ikke er Jakarta eller Bangkok. Dili er en lavblokkby som mangler infrastruktur. Hvorfor det er slik, vil bli tydeligere etter hvert som du leser denne artikkelen.

Etter å ha sjekket inn på et av de få tilgjengelige gjestehusene, setter jeg kursen mot kontoret til Kaebauk Investimentu No Finansas. Mikrofinansinstitusjonen har samlet inn penger via Lendahand siden 2023. Med dette besøket ønsker vi å få en bedre forståelse av hvordan denne finansieringen brukes til å bekjempe fattigdom og fremme økonomisk velstand i landet.

Hvordan fungerer MFI Kaebauk?

De neste to dagene er Tony, Business Development Manager ved Kaebauk, min hovedkontakt. Jeg merker umiddelbart hvor lidenskapelig Tony er opptatt av arbeidet sitt og landet sitt. Han vokste opp og studerte i Australia, men valgte å bo i nærheten av familien i Øst-Timor: "I Australia ville jeg tjent mer med utdannelsen min og hatt en bedre levestandard, men kunnskapen til unge fagfolk er nødvendig for å sette Øst-Timor på kartet. Det er derfor jeg er her og jobber på Kaebauk."

Vi går forbi kontoret til visedirektør Edio, som forteller meg: "Jeg jobber her for den sosiale effekten vi skaper. Jeg besøker regelmessig filialene våre på landsbygda for å snakke med folk om finansieringsbehovene deres. Det slår meg alltid hvor viktige vi er for mange mennesker. De starter ofte med et mikrolån på 100 dollar, som er minimumskravet, og kan vokse til å bli en ekte butikk eller bedrift. Disse suksesshistoriene gir meg fortsatt gåsehud og håp."

Kaebauk har opparbeidet seg et solid omdømme. Fra sine 22 filialer på landsbygda snakker de med folk og gir personlig oppfølging. Dette arbeidet utføres av de såkalte field officers, som har ulike ansvarsområder. For det første oppsøker de nye potensielle kunder for å nå sine månedlige mål. De følger også opp eksisterende kunder. I begge disse oppgavene er det avgjørende at de utvikler en klar forståelse av kundens situasjon. Hvor mye penger trenger vedkommende? Hva skal de brukes til? Hvordan skal de betale tilbake lånet? Hvordan er familiesituasjonen?

Hvis du ser en feltarbeider ute i naturen, sitter han eller hun i 99 % av tilfellene på en motorsykkel. Uten den ville de ikke kommet noen vei. Med motorsykkelen kan de ta seg frem på de mest avsidesliggende, humpete veiene for å nå selv de som bor langt inne i fjellene. Veiene er knapt asfalterte, og når de er det, må man hele tiden unngå enorme jettegryter.

En feltoffiser har en bestemt profil: en energisk mann mellom 30 og 45 år med en utdannelse innen regnskap. Kulturelt og fysisk er det en mannsjobb. De tilbringer hele dagen på motorsykkel på avsidesliggende veier og er ansvarlige for å transportere kontanter til låneutbetalinger og tilbakebetalinger. De må kjenne veiene og menneskene godt, og de jobber ofte lange dager for å nå målene sine.

Feltbetjentene får støtte fra kolleger med mer omfattende økonomisk bakgrunn, og de får regelmessig opplæring. Ofte kan en feltmedarbeider vokse inn i en rolle som filialsjef. Sammen hjelper teamet kundene med lånene deres og forhandler om tilbakebetalingsvilkår. En slik fleksibilitet og forståelse er vanskelig å finne i en tradisjonell bank.

Kaebauk jobber for å tiltrekke seg flere kvinner til teamet sitt. Kvinner jobber vanligvis som sekretærer eller regnskapsførere på kontoret. På Kaebauk er 30 % av de 330 ansatte kvinner.

Kaebauk Ser folk, selv i avsidesliggende områder

Av Øst-Timors befolkning på 1,3 millioner bor bare 220 000 i hovedstaden Dili. Resten er spredt over landsbyer som er vanskelige å nå. Hvordan sikrer du at ingen blir glemt?

Når det gjelder fattigdomsbekjempelse, er det avgjørende å nå ut til folk i de mest avsidesliggende områdene. De har sjelden tilgang til finansiering eller finansielle kunnskaper. De er ofte redde for banker som krever renter og sikkerhet, og de forstår som regel ikke hvordan penger kan hjelpe dem videre når de forvaltes på en god måte.

Resultatet er at hele 86 prosent av timoreserne ikke har bankkonto. Alt gjøres kontant. De bruker fortsatt timoresiske dollarmynter, men sedlene er klassiske amerikanske dollar. Av alle kundene vi besøkte sammen, var det bare én gründer som hadde bankkonto.

"Men hvor oppbevarer folk kontantene sine da?", spør jeg Tony. "Å, bare rullet inn i en bambuspinne et sted i rommet", svarer han.

Er alle entreprenører i Øst-Timor?

60 % av kundene på Kaebauk er kvinner. Hvorfor er det så mange kvinnelige entreprenører? I Øst-Timor er det vanligvis menn som jobber for arbeidsgivere. De største arbeidsgiverne er myndighetene, byggefirmaer og sikkerhetsfirmaer. For kvinner er det få jobber. Derfor er det stort sett kvinner som starter egen økonomisk virksomhet og tar opp lån fra Kaebauk. Det er også som regel kvinnene som tar seg av økonomien hjemme.

Det som slår meg, er hvor lav kjøpekraften er i landet. Mange gründere selger de samme produktene og har få kunder hver dag. Likevel har den nåværende demokratiske regjeringen gjort seg fortjent til folkets tillit til å fortsette å fremme vekst i Øst-Timor. Mye har endret seg de siste årene, men landet mangler fortsatt muligheter. Befolkningen håper å tiltrekke seg mer oppmerksomhet fra internasjonale investorer, ikke bare fra Kina.

På besøk hos gründerne

Tony tar meg med langs de asfalterte veiene rundt Dili for å møte ulike gründere. På filialen i Bazartete treffer jeg den energiske Risk Officer Alicia, som er ivrig etter å fortelle meg om jobben sin: "Før jobbet jeg fulltid med regnskap på hovedkontoret, men nå kommer jeg ut i distriktene minst tre dager i uken for å gjennomføre risikovurderinger av (potensielle) kunder. Dette liker jeg mye bedre! Jeg rådfører meg med de ansatte i felten for å finne ut om noen kan ta opp et lån, og hvor mye de i så fall trenger og kan betale tilbake." "Og hva om de ikke kan det?" spør jeg. "Da jobber vi sammen for å finne en løsning. Det er nødvendig for omtrent 20 % av menneskene."

Hvem kan få lån?

For å kvalifisere for et lån må du oppfylle følgende betingelser:

- Virksomheten din må ha vært aktiv i minst 5-6 måneder.

- Du må kunne vise til en viss kontantstrøm. Hvis du ikke kan vise til det, vil Kaebauk hjelpe deg med å sette det opp.

- Gjennomsnittlig lånebeløp er 1 500 amerikanske dollar.

Liquiça-markedet

På Liquiça-markedet besøker vi Lídia. Mannen hennes gikk bort i ung alder, og som alenemor klarte hun å sende begge døtrene sine på universitetet i Dili takket være forretningene og lånene sine.

Lídias viktigste inntektskilde er kiosken hennes. Hun baker også murstein og driver en markedsbod der hun selger brukte klær. Hun har to ansatte i kiosken og to til som jobber med mursteinene.

Jeg spør henne om driften av butikken: Hvem er kundene hennes, og hvor lenge står varene i butikken i gjennomsnitt? "Mat og drikke selger raskt, jeg må fylle på varer annenhver uke. Men for andre produkter, som parfyme, kan det ta to måneder", forteller Lídia. Etter støvlaget å dømme tør jeg mistenke at noen av produktene har stått på hyllen i over to år.

Lídia er svært aktiv i lokalsamfunnet og fungerer som mentor for andre kvinner. De lager mat sammen og diskuterer hvordan de kan forbedre levekårene sine. De har til og med opprettet en sparegruppe for å hjelpe hverandre når ulykken rammer.

Lenger bort på markedet sitter Imaculada sammen med en venninne og to av barna sine. Hun selger grønnsaker hun har kjøpt av en bonde med penger fra et lite landbrukslån fra Kaebauk. En plass på markedet er gratis. Hun selger bare løk, tomater, auberginer og spinat.

På grunn av familiesituasjonen er Imaculada for tiden ganske avhengig av finansiering. Heldigvis går det greit å betale tilbake lånet. Kaebauk hjelper henne med å fastsette lånebeløpet slik at hun ikke får problemer med tilbakebetalingen.

Jeg møtte flere gründere i Øst-Timor. Du kan lese historiene deres blant Kaebauk sine prosjekter på vår plattform crowdfunding.

Øst-Timors kamp for selvstendighet

Om kvelden drar jeg til kyststripen på jakt etter noe å spise og drikke. Det er ikke mange restauranter langs kysten, men jeg er fornøyd med det jeg finner: en kokosnøtt til to dollar fra en gateselger og en pakke søtpotetpommes frites med smeltet ost fra en bod. Jeg sitter på en betongblokk i veikanten og bestemmer meg for at jeg vil lære mer om dette fascinerende landets historie.

Neste morgen tar jeg en gammel taxi for fire dollar til Motstandsmuseet, der jeg blir dypt berørt av kolonihistorien med Portugal, som varte frem til nellikrevolusjonen i 1974, og selvstendighetskampen mot Indonesia, som kostet 180 000 timoresere livet mellom 1975 og 1999.

De offisielle språkene i dag er portugisisk og den lokale tetun, men mange snakker også bahasa indonesia eller litt engelsk.

Økonomien er desperat etter vekst og muligheter. Øst-Timor er fortsatt svært avhengig av import fra Indonesia og Australia. Turismen er også i sin spede begynnelse. Du kan bestige Ramelau-fjellet eller besøke Atauro, en øy der du kan snorkle og dykke. Korallrevene sies å være vakre og uberørte. Potensielt et flott reisemål utenfor allfarvei.

Dypt imponert over historiene, men med håp om en lysere fremtid, setter jeg kursen mot flyplassen.

Ha det timoresiske folket i tankene

Det er ikke første gang jeg besøker et utviklingsland. Likevel har denne turen gjort det dypeste inntrykket på meg når det gjelder å forstå fattigdommens forviklinger. Dette er en ny nasjon med en historie som den ikke selv har valgt, men den arbeider for å forbedre situasjonen med de ressursene som er tilgjengelige. At vi fra Europa kan bidra til det, er virkelig spesielt.

Tilbake i Indonesia finner jeg en håndfull timoresiske dollarmynter i ryggsekken min: "Søren, med disse kunne jeg ha gitt kvinnen på markedet to dagslønner", tenker jeg. En uke senere er jeg tilbake på flyplassen. Før jeg går til gaten min, går jeg forbi gaten til flyet til Dili, som har avgang omtrent samtidig. En timoresisk kvinne får øyekontakt med meg, og jeg spør om hun snakker portugisisk. Vi blir enige om at hun skal gi myntene til noen som virkelig trenger dem. "Para ajudar alguém que precisa, está bem?" Hun nikker med et bredt smil. Jeg fornemmer at hun allerede har noen i tankene.

Kaebauk Hun har også noen i tankene som vil ha stor nytte av investeringen din. Vis gjennom Lendahand at du tror på det timoresiske folket, og invester i Kaebauk s prosjekt i dag. Den økonomiske avkastningen er 5,25 % per år, men den sosiale avkastningen går langt utover det.